English

Historiske gressmatter.

Hvordan anlegger vi og skjøtter plen i et historisk anlegg? Dette spørsmålet sto øverst på programmet da studenter fra fagskolestudiet Historiske grøntanlegg hadde praksisuke på Gunnebo slott ved Göteborg.

Gunnebo slott & trädgårdar

Gunnebo slott & trädgårdar er anlagt på slutten av 1700-tallet som et sommersted, - et lite, neoklassisistisk mesterverk, utført av Gøteborgs daværende byarkitekt Carl Wilhelm Carlberg. Han tok hånd om formgivningen av alt i anlegget; hus, hage og innredning helt ned på detaljnivå som gjerder, porter, urner og krukker. Restaureringen og tilbakeføringen av Gunnebo etter Carlbergs utførlige tegninger har vært en pågående prosess siden 1980-tallet.

Hagen har i mange år vært ledet av sjefsgartner og ph.d. Joakim Seiler, som forsker på historiske gartnerhåndverk, med Gunnebo som laboratorium. Ved å rekonstruere historiske arbeidsmetoder og historiske verktøy kan vi lære mer om hvordan den historiske hagen, og i dette tilfelle, gressmatten, kan ha sett ut.

Plen gjennom historien

Gressvokste prydarealer er beskrevet og avbildet fra antikken av og gjennom hele middelalderen, men eksakt hvor korte og velstelte disse var, vet vi lite om. På 1600-tallet derimot, i de stramme barokkanleggenes tid, forstår vi at gressparterrene måtte fremstå ensartet og kort skåret. Europeiske hager anla nå plener etter forbilder fra de engelske bowling greens, altså plener for spill og lek, og på fransk ble ordet forvansket til boulingrins. Parterrene kom etter hvert også til å danne intrikate mønstre, der kantene måtte skjæres i presist definerte linjer. De senere 1700-talls landskapshager omfattet store arealer med mer beiteliknende flater, men også her skulle gresset gi et velstelt, om enn mer naturlig inntrykk. 

Antikvarisk skjøtsel

I Norden var ljåen lenge det enerådende redskap til skjøtsel av plen. Sylinderklipperen ble oppfunnet og patentert i England i 1830, men det skulle drøye til 1870-årene før den ble vanlig i bruk der, og i de nordiske land først godt utpå 1900- tallet.

På Gunnebo brukes et ljåblad av østerisk modell med mykt stål som ikke slipes på slipestein, men bankes ut til en skarp egg. Etter instruksjon og litt øvelse på et engareal, ble vi sluppet ut på Gunnebos velstelte plener. Resultatet ble overraskende ensartet og fint, - spesielt etter siste finpuss med bjørkekvasten.

Deretter testet vi sylinderklipperen. Den klipper ensartet og effektivt sammenliknet med ljå, men den er vanskelig å håndtere rundt trange hjørner. Det er fysisk tungt, og for å få et godt resultat er vi avhengig av en tørr gressmatte.

Velholdte plenkanter er en svært viktig del av det velstelte inntrykket i et formalanlegg som på Gunnebo. Vi fikk delta i oppsnoring og forsøkte ulike typer kantskjærere og kantklippere.

  

Arkitekt Carlberg tegnet hver detalj på hus og hage , - helt ned til de minste urner og krukker. At tegningene finnes fremdeles, har gjort rekonstruksjonene av dette fantastiske anlegget mulig. Hagen drives som et forskningslaboratorium på 1700-tallsskjøtsel, og Gunnebo er derfor en viktig samarbeidspartner for fagskoleutdanningen Historiske grøntanlegg. Her er studentene Veronica Skoglund og Berit Swensen i sving med ljåen over formalanleggets velfriserte plener.

Anlegg av 1600-tallsplen etter Mollet.

Den kjente hagemesteren André Mollet utga i 1655 sin senere så berømte lærebok om lysthagen; Le Jardin de Plaisir. Boken, som ble utgitt på svensk og engelsk i tillegg til fransk, ble et referanseverk i Sverige fra den utkom og gjennom hele 1700 tallet. Lysthagen er også en av forholdsvis få kilder til opplysninger om hvordan en kunne anlegge plen i denne perioden. Her beskrives hvordan torv skal hentes inn fra beite, og hvordan stykkene bør skjæres ut i stykker på én x tre fot, dvs ca. 30 x 90 cm. Arealet hvor plenen skal anlegges må beredes og jevnes, og torvstykkene trykkes godt ned.

Flere av redskapene var ukjente for oss. Til å skjære ut torvstykkene ble bl.a. en torvspade benyttet, ikke ulik en brødspade. Til å trykke torven ned mot underlaget benyttet vi et klapptre; en tung, flat treskive med påmontert skaft. Det ferdige resultatet ble riktig så prydelig, - en slags historisk utgave av ferdigplen. Nå gjenstår det å se hvor godt den etablerer seg.

  

Hest og vogn brukes også i arbeidet. Her lastet med torv i håndterlige stykker, hentet fra beitet. Gresstorv fra beitet rulles på et bearbeidet jordstykke, så tett og så jevnt som mulig, klappes til med klapptre, og voilà; vi har en gressplen à la Mollet. 

Anlegning av 1800-tallsplen etter Lundberg.

På 1800-tallet beskriver den svenske gartneren Anders Lundstrøm hvordan vi anlegger plen med såfrø. Artsvalg er viktig, skriver han, - en bør velge robuste, lokale arter. Rødsvingel og andre arter med «spinkel vekstform» vil dras opp fra bakken ved hyppig slått med ljå, og må derfor vrakes. Utenlandsk frø trives dårlig i Sverige, og må derfor også vrakes, skriver han. Han anbefaler en frøblanding bestående av vanlige lokale arter brukt til eng og beite: Timotei, hundegras, engrevehale, samt to krypende arter av myskegras. Frøet skal sås med en tetthet på 6-8 frø per kvadrattommer. I motsetning til de europeiske plener, som kunne slås opp til flere ganger ukentlig, skulle denne plenen slås med ljå hver annen uke.

Vi fulgte Lundströms oppskrift, men med redusert mengde myskegras, siden den ikke lot seg skaffe i tilstrekkelige mengder. For oss strider det mot det fleste prinsipper for godt plenanlegg å bruke typiske engarter med sine opprette vekstformer og grove stengler. Det skal bli spennende å se hvordan artssammensetningen utvikler seg under slåtteregimet, og hva dette vil bety for plenens prydverdi.

Antikvarisk skjøtsel i historiske anlegg

Gunnebos grunnholdning er at valg av redskaper, innsatsmidler og metoder påvirker resultatet og dermed det estetiske uttrykket for et grøntanlegg. Historiske redskaper som ljå, rive og bjørkekvast har også andre fordeler i et publikumsåpent anlegg. De bråker ikke, - tvert imot innbyr de heller til refleksjon og diskusjon. Det gir redskapene og håndverket en egen opplevelsesverdi, og viser at slik kan det faktisk også gjøres.

Vi fra Vea og fagskoleutdanningen Historiske grøntanlegg takker team Gunnebo for tre særdeles interessante og morsomme dager, og ser fram til videre samarbeid om antikvarisk skjøtsel.

Tekst:Ingeborg Sørheim og Britta From

Foto: Ingeborg Sørheim

Her kan du lese mer om:

Fagskoleutdanningen Historiske grøntanlegg

Fagskoleutdanningen Antikvarisk drift og skjøtsel

Oppdatert 15.11.2018