Hanbury botanical garden ligger i skråningen ned mot Middelhavet, på grensen mellom Frankrike og Italia. I Hanbury er de opptatt av å vise livet i plantene, og selv de svakeste får bli en del av hagen. Om noe dør kan det få ligge på bakken å gi ny næring til andre vekster. De store trærne som ikke klarer seg helt selv, får «krykker» og hjelp til et lengre liv, det er fantastisk å se. De aller fleste andre botaniske hager har fokus på å vise det perfekte, det flotteste eksemplaret av arten på sitt vakreste, og noen ganger blir uttrykket litt for perfekt og dødt, for meg.

I Hanbury får vi lov til å leke med alt som er dødt, og det gir mengder av muligheter, og så er det selvfølgelig mye spennende vekster å bli kjent med.

Å markere vakre åpninger i trærne, eller lage knuter av de visne bladene på palmene (som i veldig mange parker bare blir fjernet!), markere en geometrisk from rundt et tre med en utrolig vakker stamme, eller lage små «insekter» av det som finnes av dødt, er en måte å skape oppmerksomhet rundt noe som mange ikke ser, men som er verdt å merke seg. Dette er bare noen få eksempler på det som skapes i hagen når vi får lov å utfolde oss, noe blir mer varig, mens andre saker er eksperimenter som blir borte neste dag i nye tester.